Ivan var min manns første polarhund. En stor og flott Alaska Husky. Ivan var en type hund som utnyttet enhver situasjon til det beste. Han viste akkurat hvordan man oppførte seg,  for å oppnå sine goder.

Min mann fikk han ganske brått og brutalt. Han ble kastetinn hendene hans av sin forrige eier, som var på vei ut i skogen for å ganske brutalt avlive han. Mishandlet,  redd og usikker er noen måter å beskrive hvordan han var da.  Jonas bruke lang tid på å få han til å bli den fine,  selvsikre,  snille og flotte hunden han var resten av sitt liv. Ivan fant seg tilrette i enhver situasjon,  man fant han gjerne sovende foran høyttaleren på fest. Men fulle damer i pels var aldri noen favoritt.

Ivan var grunnpilaren i vårt hundehold. Han var 11 år da jeg og Jonas traff hverandre. Og Ylvas soleklare leder, partner og bestevenn. Han var sterk nok til å rive en voksen mann over ende,  men gikk han med barn eller eldre var båndet slakt. Han var var svært hensynsfull sånn.

Flott, høyreist og majestetisk gikk han stolt og ledet vei, når vi var ute på tur. Bildekk på slep er ingen hindring, var nok mottoet 😉 Det var også på denne tiden Jonas begynte å trene trekk med Ivan. Sammen med andre hundeeiere fikk han testet ut dette,  og noe vi har hatt det mye moro med.

Da Ivan var 9 år kjøpte Jonas tispen Ylva, og Ivan fikk en partner og venn å passe på. Og ikke minst en treningskammerat.

1,5 år senere bodde de i Arendal med meg. Ivan godtok meg som nestleder i flokken umiddelbart.

Vi flyttet etter et år til Åmli,  der bodde vi et år mens jeg gikk på skole.  I deler av denne perioden hadde vi ikke bil,  så hundene  ble brukt til daglig transport. Vi hadde ikke saccovogn, men brukte spark til og fra butikken daglig, og kløv når sparken ikke hadde føre.

Da Ivan ble 14 år,  ble den bratte trappen opp til soverommet for hard for ham. Og det er ikke så lett å bære en 35kg stor husky opp noe som ligner mer en stige enn en trapp, så vi flyttet til Arnevik, mellom Arendal og Tvedestrand.

I 2001 da Ivan var nesten  16 år fikk vi vårt første barn, vår datter Caroline. Vi var som hundeeiere flest, svært spent på hvordan hundene ville reagere på menneskebarn. Siden Ivan var den eldste og leder, fikk han møte henne først. Jeg satt meg i en stol og Jonas slapp Ivan inn i rommet.  Han kom som vanlig løpende inn, han hadde ikke sett meg på flere dager og var på full vei til koseattakk. Da så han barnet. Stoppet opp og la seg padde flat på gulvet. Jeg og Jonas, som sto klar til å holde igjen hunden, så forskrekket på hverandre. Ivan ser ut som en slange der han åler seg bortover gulvet, med halen som en propell. Han blir liggende ved føttene mine og pipe, mens han slikket meg på foten. Jonas står med tårer i øynene og jeg var så rørt at jeg gråt. Ivan nærmet seg ikke barnet før Jonas ba han se. Forsiktig satt han seg opp og jeg pakket Caroline forsiktig ut av teppene hun var svøpt i. Han snuser og titter lenge. Før han gir hendene hennes en grundig vask. Nå synes vi det var greit å slippe inn Ylva. Hun kom inn med en holdning som tilsa: Jippi mamma er hjemme!!! Urettferdig at Ivan fikk hilse først!!!

Ivan inntok posisjon mellom meg og Ylva. Hva han sa/signaliserte vet bare dem men på et øyeblikk var hun rolig og kunne få komme bort å se, hun og.

Ivan ble Carolines faste barnevakt. Han skulle være med på alt. Satt å så på når hun fikk mat, eller var med på badet når hun badet eller skiftet bleie. Lå hun på gulvet og pludret,  lå han rett ved siden av. Lå hun i vuggen,  satt han ved siden av å så på. Han lærte også hvordan han kunne få den til å vugge. Hun gråt en del om natten, og han gikk trofast sammen med Jonas på stuegulvet,  som var det eneste om roet henne.

Da Caroline var nesten året flyttet vi hit til Tromøy. Ivan var nå blitt nå godt og vel 16 år. Her er flotte turmuligheter for kortere og lengre turer. Etter et år ventet vi barn igjen. Både vi og hundene så frem til det nye familiemedlemmer og koser oss i skogen og hagen hele sommeren. En dag i august står vi opp, mater hunder og alt er greit. Etter en liten stund ser vi at Ivan ikke klarer å reise seg. Vi haster avgårde til dyrlegen. Diagnosen er klar raskt, hjerneslag, med halvsidig lammelse. Men vi har vært raske, så dyrlegen ber oss gi medisiner i to dager. Siden dette ofte kan gå bort, så lenge man er rask med behandling. Klarer han ikke reise seg da, var avliving neste. Og med kontroll etter en uke. Neste kveld klarte han å reise seg og etter fire dager klarte han å gå korte tisserunder i hagen. Vi var på kontroll, og alt så etter forholdene greit ut. Ny kontroll etter to uker, samme der.

En uke etter siste kontrollen merker vi en liten kul ved skulderbeinet på den siden kan hadde vært lam. Vi antok at det kunne være grunnet feilbelastning siden førligheten var nedsatt.  Den vokste «sakte men sikkert » de neste to ukene til omtrent en halv tomat. Den virker ikke spesielt øm eller betent.  Jeg var nå blitt høygravid og vi er under to uker til termin. Vi skjønner at dette ikke er noe han vil overleve, men han er glad og spiser greit. Og går fortsatt små turer med stor iver. Men så i løpet av to-tre dager er kulen som en halv fotball og vi MÅ til veterinær. Diagnosen er klar, det er en svulst, svært aggressiv,  store muligheter for at den er ondartet. Dette er ikke noe å operere, avliving er eneste alternativ, hvis ikke han skal lide. Dette var en torsdag. Nyt helgen sammen med han og kom tilbake  på mandag, var beskjeden. Vi dro hjem, laget biffmat til ham, og sov sammen med han, neste dag dro vi tidlig inn til klinikken og satt der til det var over. Vi ville ikke at han skulle få mer smerter og ubehag enn det ham hadde, og så ingen grunn til å vente over helgen. Jeg innbiller meg at han skjønte hvilken vei det bar,  og at han ønsket så inderlig å se den nye babyen før han dro at han prøvde å undertrykke sitt ubehag ovenfor oss.

Ivan døde nesten 18 år gammel, i armene til mannen han hadde delt over 15 av dem med. Jeg begynner fortsatt å gråte når jeg tenker på det.